Low key. High impact.

Wikimedias kommunikasjonssjef Jay Welsh. I bakgrunnen organisasjonens eneste advokat.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg. Men Wikipedia er jo mildt sagt svære. 350 millioner unike brukere i måneden er relativt anstendig. Selv ikke VG Nett kan matche det, for å si det sånn.

Men mektige Wikipedia holder ikke hus i noe prangende praktbygg. De har ikke en gang et skilt på døren.

Ingenting røper at dette er inngangen til bygget der et av verdens mest kjente nettsteder holder til.

Anonymt og diskret

Da jeg sammen med resten av Stup-gjengen på studietur i San Francisco tok meg inn i det anonyme bygget i 149. New Montgomery Street, og videre oppover i etasjene med en heis som var dekket med gråpapir på gulvet, mistenkte jeg et øyeblikk kurslederne Frank Barth-Nilsen og Tord Selmer-Nedrelid for å ha surret med adressen.

Kunne det virkelig være her verdens sjette største nettsted holder til?

Ja. Og på en måte nei.

For da kommunikasjonssjef Jay Walsh åpnet glassdøren, åpenbarte ganske riktig den velkjente Wikipedia-logoen seg på veggen. Et annet skilt forkynte at dette var lokalene til Wikimedia-stiftelsen.

Joda, vi er visst på riktig sted likevel.

Men ellers var dette knapt nok på størrelse med utviklingsavdelingen i NRK.no.

32 ansatte

Bare på en og annen arbeidsplass i det åpne landskapet satt det folk og jobbet. Men selv om alle hadde vært på plass, hadde det vært en beskjeden gjeng. Totalt holder bare 32 ansatte til her.

En av dem, en godt voksen kar som himlet med øynene mens han stirret på PC-skjermen, er Wikipedias eneste advokat. Man snakker altså om 14 millioner artikler publisert av flere hundre tusen skribenter. Og en mann til å ta seg av det massive antallet trusler om søksmål som det potensielt kan medføre – ikke minst i USA. Man hadde vel sett for seg et noe større juridisk apparat.

Et par andre ansatte styrer med alt det tekniske. Borti et hjørne susler de med å få inn donasjoner for å fortsette driften i de sparsommelige lokalene, der whiteboards er like dominerende som datamaskinene. Det er et lavt støynivå og ikke akkurat et overveldende arbeidstempo. Men dette er altså Wikipedia. Selveste Wikipedia.

Men det er selvfølgelig langt fra hele sannheten. For selv om Jay Walsh understreker at Wikipedia ikke driver seg selv, gjør det jo på en måte det. For det er bidragsyterne – alle de tusener på tusener av frivillige – som produserer innholdet. Det er de som modererer, sjekker og overvåker. Frivillige fra hele verden hjelper også til med å løse tekniske utfordringer som oppstår. Og vår mann advokaten kan spille på lag med frivillige advokater fra hele verden.

Lar seg ikke lokke

Wikipedia er blitt en gigant så stor at andre og kommersielle oppslagsverk blir utkonkurrert (det er forøvrig ikke noe Wikipedia er glad for at skjer) og som en rekke tredjeparter forsøker å tjene penger på (bare fint, synes Wikipedia).

Men selv om de nå er verdsatt til mellom fem og syv milliarder dollar er det ingen planer om å gjøre Wikipedia til noe annet enn det er i dag. De skal ikke flørte med markedskreftene og muligheten for raske penger.

Og det er nok helt nødvendig. For i samme øyeblikk som det kommer penger inn i bildet, handler ikke lenger Wikipedia om frivillighet. Da vil bidragsyterne hoppe av, som Stup-kollega Lars Lager Espevalen korrekt påpeker mens vi rusler oppover mot Market Street.

Og uten frivillighet ville Wikipedia miste sin posisjon og råtne på rot. Da ville de ikke lenger være noe Wikipedia.

Wikipedia er stor. Svært stor. Men samtidig lykkelig som bitteliten.

“People show off because they CAN broadcast”

Löic Le Meur er grunnleggeren av Seesmic.

Loïc Le Meur en høyreist franskmann på 37 år. Han har en uformell og ledig stil, men er samtidig ivrig og entusiastisk. Le Meur var, til tross for sitt eksil i San Francisco, en viktig og åpen støttespiller for Nicolas Sarkozy under presidentkampanjen i 2006. Da var han rådgiver i nettrelaterte spørsmål.

Men Le Meur er mest kjent for å være en innflytelsesrik blogger, organisator for den store nett-eventen Le Web, som samler 2000 deltagere og 300 journalister – blant annet CNN – i Paris i neste uke. Og ikke minst er han kjent som grunnlegger av Twitter-klienten Seesmic.

Og det var i sistnevnte forbindelse deltagerne på Stup-seminaret iReporter møtte ham i dag.

Integrering

Seesmic er en direkte konkurrent til Tweetdeck, Tweetie og alle de andre kjente klientene. For undertegnede, som er interessert i bruken av disse verktøyene men har begrenset teknisk innsikt, synes det ikke å være dramatiske forskjeller mellom dem. Riktignok var Seesmic angivelig den første til å introdusere lister i sin klient. Disse egendefinerte oppsettene gjør det lettere å holde orden i personene og temaene man følger, og begrenser dermed støyen. Seesmic legger også vekt på å være en plattform som integrerer de ulike sosiale tjenestene – Twitter, Facebook, LinkedIn osv. -  i ett og samme dashboard.

Le Meur tror også Twitter omsider i ferd med å nå ut til et bredere publikum, og vil snart lansere en versjon for dummies. Det er mye annet som kan fortelles om gründerens presentasjon av Seesmic. Men det blir fort produktrelatert geekery.

Leser aldri papiraviser

Jeg synes mange av tankene til Le Meur i forhold til nyhetsformidling er mer interessant å dvele ved.

Seesmic-grunnleggeren hevder selv at han aldri leser aviser i papirformat. Før leste han ikke papiraviser i det hele tatt. Men etter at lesebrettene kom abonnerer han på noen digitalt distribuerte utgaver. Årsaken er at han nå kan dele innholdet.

Å bare referere noe – skriftlig eller muntlig-  holder ikke for Le Meur. Først når han kan distrubuere det videre, får det verdi for ham.

Følger personer – ikke medier

Men selv om Loïc Le Meur abonnerer – via sin Kindle – på blant annet New York Times, føler han liten eller ingen lojalitet til mediene. Han følger deres journalister på Twitter, men da ikke som representanter for sine redaksjoner. Le Meur holder et øye med folk han mener har interessante ting å si, uavhengig av hvor de jobber. Journalistene vil i økende grad bli fulgt på flere og andre kanaler enn selve nyhetsmediet, tror han. Le Meur mener derfor det er svært viktig for journalister å delta i sosiale medier.

Og det er åpenbart at de vil bli en stadig mer betydningsfull kanal for å nå ut med stoffet – og også å få dem til å klikke seg videre inn til moderpublikasjonen. Det vil også bli en mer sentral rekrutteringssted for å hente inn lesere. Men dersom Le Meurs tankegang skal ligge til grunn, blir det ikke nødvendigsvis lettere å få dem til å bli trofaste lesere som kommer tilbake.

At sosiale medier åpner opp kommunikasjonen med publikum og blir en direkte kanal for tilbakemeldinger og tips, er også en opplagt og velkjent fordel.

- Truer tradisjonelle medier

Men de sosiale mediene utgjør likevel en trussel for tradisjonelle medier, mener Le Meur. Han tar utgangspunkt i seg selv, og tror de i den store sammenheng blir en mindre viktig kilde for informasjon.

Men – som han påpeker- vår rolle som leverandør av kvalitetskontrollert informasjon blir desto viktigere. Når avsenderne blir mange og mengden informasjon vokser, blir også faren for feil informasjons tilsvarende større. Journalistenes rolle blir å være garantist for at i alle fall noe er filtrert og sjekket, mener Le Meur.

For de sosiale tjenestenes fordel – og ulempe – er at alle kan legge ut alt. Og gjør det.

-  People show off because they can broadcast, sier Le Meur. Som eksempel bruker han en soldats tvitring under Fort Hood-massakren i  Texas, der feilaktige opplysninger og sterke bilder ble pøst ut fra åstedet. I dette tilfellet trådte også store amerikanske medier feil, og videreformidlet disse.

Her vil det komme mange utfordringer fremover. Når det skjer store ting, og informasjonen spres ukontrollert for eksempel på Twitter, vil det være fristende å bringe dette videre – særlig når det ellers er begrenset tilgang på opplysninger fra andre kanaler. Og kravet om å være først og ha bredest dekning kan føre til et opplevd press om å bringe videre alt man måtte sitte på.

Vennene setter dagsorden

Le Meur er ikke så interessert i hva redaksjonene som sådan vil fortelle ham. Han er mest opptatt av hva hans venner snakker om, noe han finner ut blant annet via twitterstrømmene.

-  Now the news finds us, er hans holdning. Er det viktig nok, vil han få vite om det.

Det er sikkert riktig, men det er også en defensiv holdning og en ansvarsfraskrivelse. For noen må åpenbart snappe om nyhetene man skal snakke om et sted fra først. Og ofte vil det komme fra et nyhetsmedium, selv om Le Meur mener at alt dukker før opp på Twitter enn i de raskeste mainstream medier.  Fordi noen alltid vil være nærmere.

Ærlig og nært

Et annet poeng franskmannen legger vekt på i forhold til tvitring, er å være transparent. Fortelle om tabber og feil, og legge seg flat. Det oppretter et tillitsforhold, mener han.

Le Meur mener også det er riktig – også for tvitrende journalister – å komme med trivielle og private oppdateringer. Det gjør det hele autentisk og oppretter et tillitsforhold og en form for vennskap, mener han. Dette er sikkert riktig, men vil autoriteten til en avsender samtidig bli svekket når samme kilde som forholdet blir for nært.

Det er liten tvil om at journalistrollen vil endres. Men at det vil komme mange gråsoner her og at mange nye problemstillinger vil dukke opp, er helt åpenbart.

Mulighetene ligger der. Men det gjør utfordringene også.

Spørsmålet er hvor mange som tenker som Le Meur. Og om det blir stadig flere av dem.